12.05.2016

Å vokse opp på ungdomshjem

  • Skrevet 12.05.2016 klokka 16:35
  • Kategori: Blogg

Jeg ønsker ikke at min blogg skal handle om hvor perfekt livet mitt er, hvor perfekt kroppen min er, hvor perfekt usteendet mitt er, hvor perfekt hus jeg har, og så videre. Jeg vil at min blogg skal motivere andre til å tenke stort og følge sine drømmer. Ikke la NOEN stoppe deg i det. Jeg blir virkelig bekymret over å se så mye stygge kommentarer som vi bloggere må ta imot. Men uansett hvem du er og hva du gjør, så er det ALLTID noen der ute som vil knekke deg. Men det ikke mange av mine haters vet er at jeg ikke kommer fra noe perfekt liv. Det skal mye til for å knekke en beinhard dame som meg. Hva er det jeg ikke har vært igjennom i livet, kan jeg ofte tenke.

Jeg skal fortelle dere noe som dere sikkert vet: Ingen har det perfekt. Og jeg får rett og slett vondt i magen når jeg ser hvor mange som har behov for å vise frem sitt perfekte liv. Jeg ser det på Facebook, på blogg, på tv, og så videre. Jeg bare tenker inni meg: Hva har du opplevd i ditt liv? Hvor var du da jeg var på ungdomshjem? Satt med mamma og pappa og spiste middag kanskje? Hvor satt du da jeg var på hospits i Skippergata og gråt av ensomhet og ikke hadde noen rundt meg? Hjemme og koste deg med familien sikkert? 

Akkurat NÅ sitter det noen på et ungdomshjem eller hospits og kanskje leser din perfekte blogg om ditt perfekte liv, mens de selv ikke har det så bra. Jeg vet hvordan det er å bli glemt... Dette er en shoutout til dere som er under barnevernet, på et ungdomshjem, institusjon eller hospits. Jeg vet ikke noe om deres bakgrunn, men vit at i hvert fall jeg tenker på dere. Og at dere ikke må føle dere mindre verdt på noen som helst måte. For det er dere IKKE. Jeg lover dere at det kommer bedre tider og at dette bare er en fase. Så er det over.

Meg som 18-åring.

Mange som lurer på hvordan jeg klarte meg. "Hvorfor sitter ikke du på gate med et skudd i armen?" Det kan jeg si noe om... Musikk var det som holdt mitt mot oppe, jeg sang mye for meg selv. When you believe var en av mine favorittlåter da jeg var 15 år. Jeg elsket teksten og gjør det fremdeles<3 Jeg drømte meg mye vekk fra livet og den kjipe situasjonen jeg var i.  Men det er en ting jeg ALDRI  har brukt, og det er medisiner og antidepresiva. Disse medisinene gjør deg sløv, og du blir styrt av noe som ikke ekte. Man må jobbe med seg selv. Det er den beste medisinen for kropp og sjel. Rart å tenke på. De fleste som er lei seg tyr til en pakke piller fra legen. Det gjorde ikke jeg. Og det er jeg veldig glad for den dag i dag. 

Mange ganger sitter jeg og undrer på hvordan jeg har klart å komme dit jeg er i dag. Tenkte å dele litt av min historie med dere. Jeg vil vise at det går an å komme seg opp og frem i livet med et tøft liv og en vanskelig bakgrunn, og samtidig få slengt mye dritt etter seg på veien opp. Jeg har opplevd alt som er vondt. Det er ikke noe jeg ikke har opplevd. 

Meg som Dog Diva:)

Historien min er lang, tøff og veldig vond. Men jeg kan fortelle dere en brøkdel av ungdomstiden min til dere. Det startet med at jeg var ganske rebell i mine yngre dager. Kontaktsøkende mot alt som ikke var bra. Jeg festet hver eneste dag, ruset meg, og mine gangstervenner var de som tok vare på meg. Jeg har også  vært mye deprimert, lei meg og tankefull. Ordet hvorfor meg kommer opp veldig mange ganger.  Jeg har bodd på fem forskjellige ungdomshjem og hospitser i en alder av 15 år. Mine venner var min familie. Jeg var utrolig avhengig av dem. Men jeg misunnet også alle vennene mine som hadde et hjem å gå til, mens jeg hadde mitt rom på et ungdomshjem. Jeg spiste middag med de ansatte og de andre som bodde der. Det er det ingen som fortjener.  Alle barn og tenåringer fortjener å ha en trygg familie rundt seg, som viser omsorg og kjærlighet. 

Systemet i Norge sviktet meg på det groveste. Hvem setter en 15 år gammel jente på et hospits med narkomane og horer i Skippergata? De hadde ikke noe sted å plassere meg, så sosialkontoret betalte masse penger for at jeg skulle være der. Og da mener jeg masse penger, det er sykt dyrt å bo på hospits i Oslo. De kunne leid en vanlig leilighet til meg, men det vill de ikke. Utrolig, ikke sant? Men sant. Ikke fikk jeg noe oppfølging heller, de betalte husleie og livsopphold for meg. Thats it. Jeg husker at jeg skrek til de som jobbet på sosialen "det enenste dere gjør er å holde meg i live!" Men de brydde seg ikke. Tilbake til hospitset måtte jeg. Jeg hadde jo ikke noe annet sted å dra eller bo, og å plassere meg hos en trygg familie mente de jeg var for gammel til? Jeg var bare 15 år! Sårbar ung jente. 

Jeg var en kasteball i systemet, så jeg endte opp på institusjoner og ungdomshjem istedenfor. Jeg vet at familien min leser bloggen min og kan føle seg støtt av det jeg skriver. Men nå er det sånn at jeg har valgt å dele livet mitt med hele Norge. Hvorfor skal jeg holde ting tilbake? Jeg ønsker å fortelle dere hvem jeg er og hva jeg har opplevd. Livet er ikke lett, men jeg vil gjerne inspirere andre som er i samme situasjon, og få de til å holde motet oppe. For det kommer bedre dager.

Ha en fin kveld <3

Anonym

12.05.2016 kl. 16:49
Heier på deg! Utrolig bra skrevet, vi trenger viktige mennesker som deg i livet.

Dogdiva

12.05.2016 kl. 16:54
Anonym: det var stort sagt<3 takk

12.05.2016 kl. 17:02
Du har iallfall selvtillit siden du syns du ser så flott ut :p

12.05.2016 kl. 18:36
Syns du ser så flott ut???? Virkelig??? Til og med når hun virkelig puts herself out there klarer noen slenge dritt!!! Utrolig hvor patetiske folk bak de stygge kommentarene er!!! Looooosers!!!

Betyr at du gjør noe riktig når folk kommenterer <3

Flott er du, både på innsiden og utsiden!!!

Xoxo

Dogdiva

12.05.2016 kl. 18:40
Anonym: Setter uendelig pris på fine kommentarer<3 takk og ønsker deg en strålende kveld videre:)

Tim

12.05.2016 kl. 18:37
Sterkt innlegg... Er du singel forresten?

Benedikte

12.05.2016 kl. 19:37
Helt sykt at du ikke fikk oppfølging, også så ung.... Du er sterk! Du har klart deg godt virker det som, og du skal være sykt takknemlig for å ha unngått å bli satt på medisiner som antidepressiva osv, det ødelegger egentlig mer enn det hjelper (snakker av erfaring..)

Familien din som kanskje føler seg støtt - de får bare føle seg støtt. Ser ikke noe grunn til at du skal holde tett om livet ditt. Det er spennende og ikke minst bra at du deler dette, slik at andre i slike situasjoner kan vite at de er ikke alene. U go!! :) <3

Dogdiva

12.05.2016 kl. 19:47
Benedikte: tusen takk for fine ord! Ha en super kveld <3

Benedikte

12.05.2016 kl. 19:49
takk, i like måte :-) <3

Sandra Enger

13.05.2016 kl. 12:14
Hei fine deg! :)) Synes det er kjempe töfft gjort av deg å väre så åpent som du er på bloggen din.. Ikke mange som törr det og det er sant det du skriver at ingen er perfekte og alle har sin historie og bakrund! Så stå på videre! Så takk for en fin blogg og fine inlegg! Önkser deg en fin helg.. Klem fra meg og Linus :))) <3

Dogdiva

13.05.2016 kl. 12:24
Sandra Enger: Takk Sandra<3 hyggelig at du leser bloggen min:) setter jeg pris på. Håper jeg ser deg og Linus i butikken min en dag. Klem
Dogdiva

Jade-Madelen Sommer


Velkommen til den offisielle bloggen min. Jeg går under alias Dog Diva, Jeg elsker å følge med på de siste trendene innen "The dog industry".

Etter min mening ligger Norge langt bak når det gjelder trender. Hva er galt med å pynte hunden med klær, skjemme den bort med spa eller legge neglelakk på menneskets beste venn? Jeg synes hunder fortjener kun det beste og jeg elsker å dulle med mine små firbente.

Jeg reiser verden rundt for å hente inspirasjon, og her får dere ett innblikk i mitt liv:)

Til presse: For henvendelser, send en mail eller ring til min pressekontakt, Ida Bergersen - 99406702 - idahbergersen@gmail.com

Bloggdesign

hits